Barnevakt for en sparkesykkelunge

Det er en solfylt ettermiddag i en liten norsk by, og man kan høre latter og glede fra lekeplassen. Barn leker sammen, og blant dem er Lars, en livlig femåring med et stort smil og en enda større kjærlighet for sin favorittlek – sparkesykkelen sin. Lars tilbringer dagene sine med å utforske nabolaget på sin sprudlende, blå sparkesykkel, og nå har foreldrene hans bedt meg om å være barnevakt for ham i et par timer.

Vi begynner å rulle nedover den stille gaten i nabolaget. Lars er en mester på sparkesykkelen, og han suser forbi. Jeg må jogge etter for å holde tritt. Se på meg! roper han entusiastisk mens han utfører en liten hopp over en fortauskant. Jeg klapper hendene og heier på ham. Barn er ofte fullpakket med energi og mot, og det er inspirerende å se hvor mye glede de finner i de minste tingene.

Etter å ha rukket å rulle gjennom veien, bestemmer Lars at vi skal ta en pause. Vi setter oss ned på en liten benk i parken, og han tar frem en liten lunsjpakke fra ryggsekken sin. Vil du ha en smørbrød? spør han med et stort smil. Det er så søtt av ham å dele, og jeg takker ham for det. Vi snakker om alt mulig – fra hva han drømmer om å bli når han blir stor, til hvilke superkrefter han skulle ønske han hadde. Lars drømmer om å bli en astronaut, og jeg kan ikke hjelpe for å smile over hvor mye han allerede har fantasert om fremtiden.

Etter lunsj er det på tide å teste sparkesykkelen igjen. Lars har fått smaken på det, og han sprader av gårde mens han suser nedover stien. Plutselig ser han en liten bakke. La oss se hvem som kan komme raskest ned! sier han med entusiasme. Jeg er litt nervøs, men jeg følger etter og prøver å holde tritt. Vi ruller ned bakken, og vinden suser rundt oss. Jeg kan høre Lars skrike av glede, og det er klart at han elsker friheten han føler.

Etter noen runder på bakken og flere konkurranser bestemmer vi oss for å ta en tur til nærmeste isbilett. Det er varmt, og en iskrem vil være den perfekte avslutningen på en morsom ettermiddag. Når vi sitter på en benk og spiser isen vår, ser jeg på Lars som er helt fordypet i smaken av vaniljeis med sjokoladesaus. Han deler sin is med meg, og vi ler sammen over hvor mye sjokolade som havnet på ansiktet hans.

Som dagen går mot slutten og solen begynner å senke seg, vet jeg at vi har hatt en fantastisk dag. Lars har hatt det moro, og jeg har også kost meg med hans barnslige entusiasme og glede. Jeg føler meg takknemlig for å ha fått muligheten til å være barnevakt for denne lille sparkesykkelungen – det har vært en opplevelse jeg sent vil glemme.